40 meter fra Jakobsen

Postet av Senior Menn den 20. Mai 2016

40 METER FRA JAKOBSEN

Datoen er 10.10.2015 og klokken har passert 15:00 på uret på Tisdærn stadio.

Unge Jakobsen får ballen nede ved høyrebacken, forserer fremover i banen, forbi en spiller og klinker til fra 40 meter. Markus Havnes Løken i Borgen-målet forstår ikke helt hva som kommer. Det gjorde vel heller ikke undertegnede. Ballen går rett over keeperen og i målet. Mitt første mål på seniornivå for Tistedal fotball, og litt av et mål det faktisk ble.

Etter 20 år som aktiv fotballspiller har jeg vel ærlig talt aldri scoret et så heldig mål. Pent ble det uansett, og i det øyeblikket der var fotball alt! Fotball har også vært alt siden jeg var 7 år og startet å sparke ball nede på «parken» i Trondheims vakreste bydel Kolstad. Jeg har hørt opp igjennom årene mine etter bitre tap i sesong, eller diverse cuper de samme ordene. «Fotball er ikke alt gutter, det fins verre ting» Dette er ord som jeg aldri helt har forstått, men som jeg virkelig fikk erfare som en 26 år gammel gutt.

14 dager etter mitt først A-lagsmål for TTIF fotball får jeg en nedslående beskjed av min lege. «Roy Helge du har kreft, men heldigvis er det veldig gode prognoser». Jeg falt selvsagt ut etter ordet kreft. Noe så skummelt, hadde faktisk nå kommet til meg. Til gutten som aldri har røyket, snuset eller spist særlig usunt. En som har fulgt alle forhåndsregler. Men nå var den her, og jeg måtte fort finne ut hvordan jeg best skulle forholde meg til det som holdt på å angripe kroppen min. Min første tanke var at dette her ordner seg, det gjør det alltid. Bare at denne gangen så kunne det faktisk ikke ordne seg, selv om prognosene var gode. Jeg hadde tenkt å legge opp i en alder av 26 år, fordi jeg følte det tok for mye tid. Med engang jeg fikk diagnosen var den første tanken i hodet mitt: «Jeg skal score flere mål for og bidra for TTIF»

Tiden gikk, jeg ble operert og fikk beskjed om at jeg mest sannsynlig nå var frisk. Dette var jo en utrolig deilig beskjed å få, at jeg var så heldig. Et par kontroller senere får jeg beskjed om at jeg har en dårlig tilbakefallsprosent på 50%. Jeg kunne senke denne til 2% hvis jeg gikk med på en intensiv cellegiftkur over 14 dager. Gutten som nettopp hadde scoret fra 40 meter, jublet med guttene i garderoben, som jobbet 10timer hver dag skulle på cellegift? Hvordan var dette mulig?

Jeg har hørt mye om ordet cellegift oppgjennom min oppvekst. Naboer, venners foreldre og bekjente har vært igjennom dette. Egentlig vet man ikke hva den personen går igjennom, man bare tenker at det må være helt jævlig. Jeg skal være den første til å skrive under på at jævlig var det. Men tanken på at dette mest sannsynlig gjorde meg frisk, var motivasjon i seg selv.

En mandag i januar startet behandlingen. 6 timer skulle jeg sitte i den forbanna sykehusstolen. 6 timer hver mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag.

Hver morgen begynte på samme vis. En lang dusj, 10 piller som skulle hjelpe mot forskjellige bivirkninger, og Henning Kvitnes – "Gjør så godt du kan" på full guffe. Rutiner var viktige i denne perioden. Samme som rutiner før en fotballkamp. Spise godt, drikke mye vann og slappe av. Bare i en annen sammenheng. Dagene gikk, og man merket at giften som kom inn i kroppen tok sakte men sikkert grep i deg. Hvis noen trodde at 14-dager på Rhodos med hardfylla var ille, bør de tenke seg om igjen. Hver morgen spant gulvet, jeg var kvalm og så nesten ingenting.

Seks dager senere kunne jeg endelig dra hjem. At en trønder skulle kalle Halden sitt hjem er vel like utrolig som at jeg overlevde den cellegiften der.

I denne tiden så tenker man kanskje at fotball betyr ingenting så lenge man blir frisk. Men eneste jeg tenkte på hver eneste dag i stolen på sykehuset var at jeg har så lyst å spille fotball med gutta igjen. I alle disse dagene var fotball fortsatt alt i mitt hode. Selv om vi spiller på et breddenivå i 4.divisjon så var dette alt jeg tenkte på. At jeg igjen skulle score et latterlig mål fra 40 meter, eller ta tuneller på trening på Jonas Heli og guttene igjen.

Nå viser kalenderen 19. Mai. Da er det endelig grunn til å feire igjen. Både for meg som har blitt erklært frisk, og ikke minst for TTIF som feirer hele 100 år!

Jeg er snart klar for å ta på meg TTIF-trøyen igjen, klar for å bidra, klar for å irritere hver motstander som er så uheldig å spille på kanten min og ikke minst kanskje score et par mål.

Så rundt 7 måneder senere, uten hår og litt mindre mann enn før, er jeg klar for å løpe ut på verdens vakreste gressmatte i Dærn og sparke ball med guttene igjen.

For dere som sier at fotball ikke er alt, jeg er uenig.

Roy Helge Jakobsen




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Powered by: Bloc